Road trip fra helvete, del 3: Nei, jeg er egentlig ikke sadomasochist!

Lada_11

Foto: Stein Inge Stølen

Med en Lada 1500 kjøpt usett i Litauen hadde turen hjem til Norge så langt bydd på mange ubehagelige overraskelser. En skulle tro at vindusviskere som tok kvelden i en regnskur midt på motorveien var toppen av kaka. Men en farligere overraskelse skulle enda komme…

Lada_1

Det var her det hele begynte – på et lugubert bakgårdsverksted i Litauen. Foto: Stein Inge Stølen

Tja, hva skal en si? Jeg trodde jeg hadde gjort alt riktig. Kjøpte en flott og velholdt bil på nettet som jeg fikk en bilkyndig kontakt til å dra og se på før jeg booket flybillettene. Passet på at et verksted tok full service og gikk over alle detaljer før avreise. Likevel hadde alle mulige tenkelige problemer dukket opp. For de som ønsker den lange historien, er det like greit å lese del 1 og del 2 av denne fortellingen. For de som vil ha kortversjonen, er den som følger:

Raskt etter avreise ble det konstatert at bakbremsene slett ikke var riktig justert slik verkstedet påsto at de var. Så sprakk en bensinslange, noe som resulterte i nær katastrofe da bensin begynte å lekke ned på en glodvarm eksosmanifold. Hadde jeg tatt med noen som helst form for verktøy på turen? Nei, så klart ikke. Er jeg en idiot? Uten tvil.

Lada_26

Morkne bensinslanger er ikke noe å spøke med. Foto: Stein Inge Stølen

Jeg greide etter hvert å komme meg til en bensinstasjon, hvor jeg slet med store kommunikasjonsproblemer. Etter hvert fikk jeg heldigvis stoppet lekkasjen med en kniv lånt av en stupfull latvier som sov ut rusen i bilen sin (ikke spør hvordan han kom seg til bensinstasjonen i utgangspunktet), samt en skrutrekker fra en annen barmhjertig samaritan.

Lada_6

Foto: Stein Inge Stølen

Så fortsatte turen til fergen i Riga, hvor jeg oppdaget problem nummer tre: Bilen nektet å gå på tomgang. Ingen stor greie, men veldig irriterende. Etter overfarten ble det oppdaget en anstendig dam under bilen med en udefinerbar væske. Denne er fortsatt et mysterium. Så, etter å ha kjørt bortimot problemfritt i en times tid på svenske motorveier, begynte det å bøtte ned. Og vindusviskerne valgte galant å takke for seg. I nitti kilometer i timen. Der er vi nå.

Lada_22

Det er IKKE moro å kjøre i regnvær uten fungerende vindusviskere. Foto: Stein Inge Stølen

Etter å ha foretatt en panikkartet nedbremsing og kjørt inn til siden, fikk jeg sånn delvis kontroll over situasjonen. Heldigvis var det vegarbeid på den store firefelts-motorveien denne dagen og trafikken hadde blitt rutet via en lokalvei. Derfor hadde jeg i det minste mulighet til å stoppe trygt opp og analysere problemet.

Dette kunne være en av to ting: Enten hadde sikringen til vindusviskermotoren gått, eller så hadde selve motoren tatt kvelden. Jeg håpte på det første, men fryktet det siste. En rask inspeksjon av samtlige sikringer i boksen til venstre under rattet, bekreftet det verste: Samtlige var intakt. Her måtte sannsynligvis hele motoren byttes. Og jeg kom meg ingen steder i dette været. Men jeg kunne heller ikke stå her, midt ute i ingenmannsland. Jeg måtte i det minste komme meg til en form for sivilisasjon.

Lada_32

Hit, men ikke lenger… Foto: Stein Inge Stølen

Etter å ha listet meg av gårde i snegletempo over et par kilometer, ser jeg noe magisk: Et bilverksted! Ikke et kjedeverksted, heller – et godt, gammeldags uavhengig verksted med raggarbiler utenfor og det hele. Hadde endelig flaksen snudd? Jeg parkerte utenfor og løp inn i ly fra regnværet. Her fikk jeg raskt hjelp av et par særdeles garvede svenske bilmekanikere som umiddelbart rynket på nesen da jeg nevnte ordet «Lada». Likevel, de hadde en rolig dag på verkstedet og kunne saktens assistere en forkommen nordmann i en østblokkbil med litauiske skilter.

Lada_12

Foto: Stein Inge Stølen

Det ble fort konstatert at vindusviskermotoren hadde gått over på den andre siden. Huset var fortsatt glovarmt etter overbelastningen fra regnbygen. Innmaten hadde regelrett smeltet. Jeg tenkte i mitt stille sinn at jeg heldigvis hadde en reservemotor i delehaugen i garasjen hjemme. Men jeg var utvilsomt avhengig av å spille på lag med værgudene resten av veien…

Lada_13

Foto: Stein Inge Stølen

Mens jeg ventet på godværet, fikk jeg (les: mekanikerne) bilen på bukk og begynte å inspisere bakbremsene. Disse var, som jeg mistenkte, særdeles dårlig justert. Et par grep ble foretatt og båndene fant en litt mer behagelig posisjon. Tomgangssensoren ble også tatt ut av forgasseren og inspisert. Denne trengte heldigvis bare en puss for å våkne til liv igjen. Været begynte også å bedre seg uten for verkstedet. Den ene mekanikeren (tilfeldigvis han som utviste mest skepsis da jeg nevnte Lada-navnet), mente han var helt nødt til å ta en prøvetur «for å sjekke at alt var i orden». Jeg synes jeg så et lite smil da han hoppet inn i bilen…

Da han kom tilbake, smilte han enda mer – selv om han prøvde å skjule det.

– Aå, den var nog lite svårkörd, mumlet han mens han leverte tilbake nøklene.

Lada_23

Mekanikeren koste seg nok på den lille lufteturen. Foto: Stein Inge Stølen

En liten pengesum byttet eier og jeg tok atter en gang fatt på landeveien. I alle fall nesten. På vei bort fra verkstedet dukket det plutselig opp en voldsom skranglelyd fra venstre forhjul. Det hørtes ut som om noen har puttet verktøy inni en tørketrommel og satt på full sentrifugering. Jeg bråsnudde og kjørte tilbake. Der fikk vi bilen på bukk atter en gang og hjulkapselen ved venstre forhjul ble vippet av.

Klakk! sier det på gulvet. Vi kikker ned, begge to. Der ligger en hjulbolt.

Etter å ha sjekket samtlige bolter, viser det seg at to av de fire boltene satt løst i festet. Gjengene var helt slitt bort. Jeg tenkte tilbake på verkstedet som utførte bremseskifte på bilen et par dager i forveien. De sa de hadde skiftet skiver og klosser på begge hjul foran. Det betyr at de må ha tatt av felgene. Og sannsynligvis ødelagt gjengene på et par av festene i samme slengen. Det er fort gjort. Men det var rart at de ikke oppdaget det. Og så viser mekanikeren meg noe som virkelig setter skrekken i meg.

De to løse boltene er dekket av en klebrig masse.

Lada_20

Til venstre: Slik skal en hjulbolt se ut. Dette er en av boltene fra Ladaens bakhjul. Til høyre: Denne ramlet ut da kapselen ble fjernet. Legg merke til klisteret som sitter i gjengene. Denne bolten var festet til det utslitte sporet med en form for fyllmasse. Foto: Stein Inge Stølen

Verkstedet i Litauen har altså prøvd å LIME boltene på plass for å skjule tabben.

Nå var plutselig ikke denne turen noe gøy lenger. Tanken på at jeg hadde kjørt gjennom hele Litauen og Latvia og halve Sverige med bare to fungerende hjulbolter på venstre forhjul, var nok til å gjøre meg uvel. Jeg hadde på flere tidspunkt vært oppi 120 kilometer i timen på motorveiene. Hva ville ha skjedd hvis de to gjenværende hjulboltene bestemte seg for å bukke under for belastningen?

Det er ingen spøk å miste et hjul i høy hastighet. Den ene tingen er at bilen fort kan komme ut av kontroll. Den andre tingen er at det plutselig vil befinne seg et prosjektil på 15-20 kilo, i hundre kilometer i timen eller mer, midt på veien. Jeg har sett nok videoer på nettet til å vite hvilken skade et hjul på avveie kan forårsake. Tenk at et verksted er villig til å risikere liv for å dekke over en liten uskyldig tabbe.

Lada_24

Foto: Stein Inge Stølen

Svenskene dreide fort opp nye gjenger som boltene trivdes i. Etter å ha sjekket og dobbeltsjekket gjengene på samtlige hjul, bestemte jeg meg for å ta fatt på de siste milene mot grensen til Norge. Hvis det skjedde noe mer nå, den aller minste ting, ville jeg sette fra meg bilen på siden av veien og bare gå fra den. Nå var det nok. Tålmodigheten hadde funnet sin grense.

Lada_25

Foto: Stein Inge Stølen

Som om bilen hørte på meg, som om den skjønte at NÅ var det alvor, sluttet den å tulle. Tomgangen gikk perfekt. Bremsene hang ikke lenger. Verken olje eller bensin forlot sine tilhørssteder. Sola tittet nok en gang fram og jeg krysset grensen ved Ørje badet i nydelig kveldssol.

Lada 1500_21

Foto: Stein Inge Stølen

Og siden gikk bilen som ei klokke. Den smatt gjennom Vegvesenets godkjenning på første forsøk og fikk skilter bare noen få dager senere. Men likevel fikk vi aldri kjemien, den røde Ladaen og jeg. Kanskje var det den heftige ilddåpen forholdet vårt fikk? Kanskje var det noe annet.

Lada 1500_48

Foto: Stein Inge Stølen

En ting er sikkert: Den likte meg ikke. Etter mye protest tolererte vi hverandre, i det minste – men kjærligheten blomstret aldri. Men alle biler med sjel og personlighet fortjener kjærlighet. Derfor ble bilen avertert til en snill pengesum, og sannelig kom det ikke en ekte østblokk-entusiast og hentet den kort tid senere.

Lada 1500_49

Foto: Stein Inge Stølen

I dag går den røde russeren på det glade sørlandet. Jeg håper den får mange fine år på veien. Og selv om vi ikke fant hverandre, Ladaen og jeg, er jeg evig takknemlig for å ha fått oppleve dette eventyret.

Da var bare spørsmålet – hva blir det neste? Følg med…

Lada 1500_54

Foto: Stein Inge Stølen

6 thoughts on “Road trip fra helvete, del 3: Nei, jeg er egentlig ikke sadomasochist!

  1. Artig historie! Har selv vært borti biler som alt mulig rart skjer med! Bl. annet en Datsun 1200 som jeg skaffet til faren min den gang jeg jobbet med Datsun. Disse var også helt skuddsikre og helt problemfrie, unntatt selvfølgelig den som fattern fikk. Der skjedde alt mulig rart, tross lav km. osv. Den «bilkyndige» sønnen fikk en alvorlig ripe i renomeet sitt. Så lenge han hadde den sto problemene i kø og jeg måtte ta den tilbake og selge den på nytt. Solgte den med en gang til en ung gutt og så den rulle avgårde med en vemmelig følelse i magen. De neste dagene skvatt jeg hver gang telefonen ringte men det var ikke han. Så en dag var det han, jeg kjente blodet forlot hodet og satte meg ned, men han var strålende fornøyd og lurte bare på om jeg kunne hjelpe å skaffe noen billige vinterdekk. Han fikk skikkelig billige dekk og siden hørte jeg aldrig mer fra han! Så kom ikke å si at biler ikke har sjel, og humør og temperament!

    Lik

  2. Hei Stein Inge! Ladaen din lever det glade liv på Sørlandet. Jeg har pyntet baksetet med senepsgule pynteputer i korsting. På hattehylla har jeg satt en plastikbloms som var så stygg at jeg ikke kunne gå forbi den på et marked i Hviterussland 🙂 Den sliter fortsatt med tomgang men julene sitter fortsatt på bilen.

    Mvh Ingolf

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s