Road trip fra helvete, del 2: Fra vondt til verre

Lada 1500_30

Foto: Stein Inge Stølen

Etter å ha kjøpt en Lada 1500 usett i Litauen, var jeg nå på vei mot Norge med godt mot – helt til en bensinslange sprakk og truet med å sette fyr på hele bilen. Dette skulle bli starten på en hel rekke utfordringer. Ville jeg i det hele tatt komme frem til Norge? Jeg begynte å tvile…

Lada_28

Foto: Stein Inge Stølen

Hva gjør du når du står langs veien i Latvia, uten verktøy, med en Lada som lekker bensin og truer med å ta fyr når som helst? Da er det på tide å ta et oppgjør eller to med seg selv. Hvorfor kunne jeg for eksempel ikke tatt med det lille og særdeles bærbare verktøysettet hjemmefra? Der ville jeg hatt alt jeg trengte for å løse dette problemet. Nå sto jeg der som en idiot.

Jeg hadde allerede mistet mye tid; fergen til Stockholm ville nok ikke prioritere å vente på en tåpelig nordmann i rød Lada. Her måtte jeg komme på en løsning fort. Etter å ha latt grenrørene kjøle seg ned i noen minutter, ble det besluttet å kjøre rolig til nærmeste bensinstasjon for å låne verktøy der. Jeg hadde jo allerede kjørt mange mil med bensinlekkasje. Det var bare å håpe at jeg ikke gikk tom for flaks nå. Det ville ta seg dårlig ut å ankomme bensinstasjonen i en Lada som står i fyr og flamme…

Lada_31

Dette var et scenario jeg helst ville unngå… Illustrasjonsbilde: Skjermdump, Youtube

De neste milene ble foretatt i aller dypeste konsentrasjon. Et lite brannslukningsapparat hadde vært gull å ha tilgjengelig nå. Det var på toppen over en lang liste over gjenstander jeg skulle ønsket at jeg tenkte på å ta med meg på ferden. Idiot, idiot, idiot! Heldigvis kunne jeg skimte en bensinstasjon lenger fremme. Jeg rullet inn og stoppet motoren før hjulene på bilen sto stille. Jeg hadde passert grensen til Latvia for noen mil tilbake; nå var jeg midt på tjukkeste bygda. Der skulle det vise seg at ikke en sjel snakket verken engelsk eller tysk, som var de to eneste språkene jeg kunne kommunisere på i dette landet.

Lada_4

Foto: Stein Inge Stølen

Jeg måtte derfor forlate den lille kiosken ved pumpene med uforrettet sak. Da jeg kom ut til bilen hadde en kar stoppet opp for å se på Ladaen. Etter å ha foretatt en høflig hilsen som ble gjengjeldt, kunne jeg konstatere at mannen, en hengslete kar på rundt femti, var stup dritings. Det spilte ingen rolle for meg akkurat nå. Det viktigste var at han faktisk forsto noen fraser på engelsk og han var åpenbart interessert i bil. Jeg åpnet panseret (igjen ved å demontere luftedekselet under frontruten og nappe i låsekabelen siden panserlås-hendelen fortsatt var defekt), og pekte på problemet.

Overraskende nok forsto han hvor utfordringen lå. Jeg måtte åpne slangeklemmen ved forgasseren, kutte av den skadede biten på slangen, montere slangeklemmen på nytt og håpe at bensinslangen er lang nok til å strekke fra bensinpumpa til forgasseren selv etter å ha blitt forkortet med en centimeter eller to. Jeg skvatt voldsomt da den fulle latvieren dro opp en kniv fra bukselinningen. Denne presenterte han til meg. Jeg kunne bare få låne kniven så lenge jeg ville, så lenge jeg leverte den tilbake før jeg dro. Selv skulle han legge seg tilbake i bilen sin og sove, slik han hadde gjort da jeg ankom…

Lada_30

Foto: Stein Inge Stølen

Med en skrutrekker lånt av en annen bilist fikk jeg åpnet slangeklemmen, fjernet den ødelagte biten og satt på slangen igjen. Motoren ble startet. Ville det fortsatt lekke? Jeg sto og inspiserte området i flere minutter før jeg kunne konstatere at reparasjonen hadde funket. Jeg leverte kniven til den halvvåkne fulle samaritanen og kastet meg nok en gang inn i bilen. NÅ burde det være grei skuring! Dessverre glemte jeg å banke i dashbordet…

Lada_29

Foto: Stein Inge Stølen

Turen til Riga gikk for såvidt uten helt de store problemene. Bensinforbruket var nå redusert fra 3,2 liter på mila til 0,9. Akkurat som det skal være. Bakbremsene hadde enda ikke løsnet helt, men det gikk sånn tålelig greit. Jeg merket meg bak øret at tromlene burde gås over på nytt. Skepsisen til verkstedet som tok servicen før avgang, økte for hver kilometer…

Jeg rakk Tallink-fergen med snever margin. Gleden ble dessverre kortvarig, for i køen merket jeg meg et nytt problem: Ladaen nektet å gå på tomgang. Forgasseren virket perfekt innstilt, forbruket var nå optimalt, blandingen virket fin – ikke for feit, ikke for tynn – men den ville likevel ikke holde seg i gang uten hjelp fra gassfoten. Det betyr stort sett bare en ting – gåen tomgangssensor. En av de få sensorerene disse enkle bilene har. Det ble nok en detalj som måtte adresseres ved ankomst hjemme. Hvis jeg kom hjem… Inntil videre fikk choken duke som vikar for tomgangssensoren.

Lada_16

Foto: Stein Inge Stølen

Etter en surrealistisk kveld på Tallink-fergen, toppet av en hysterisk dansetolkning av Alice i Eventyrland med en baltisk (det vil si halvpornografisk) vri, var jeg rimelig kjørt da hodet traff puten i lugaren. Dagen etter våknet jeg med nytt mot; nå var det strake veien til Norge! Været var fint, de få bagatellene som sto igjen på problemlisten var enkle og ubetydelige. Jeg mente jeg hadde en tomgangssensor i haugen av reservedeler som lå igjen etter forrige Lada. Livet smilte nok en gang til meg – og er det ikke engang slik, at lykken er en rød bil?

Lada_7

Foto: Stein Inge Stølen

Da jeg troppet opp på bildekket, fikk jeg meg enda en overraskelse: Under bilen lå det en dam av mørk væske. Olje? Kjølevæske? Vanskelig å si i det dårlige lyset. Jeg åpnet panseret og sjekket nivået på alt som var flytende. Ingenting manglet. Etter å ha fyrt opp motoren kunne jeg se en stadig drypping fra et særdeles usannsynlig sted: Luftfilteret! Her piplet det rett og slett olje fra den lille tuten foran filterhuset. Etter å ha stått lenge med rynkede øyenbryn, fortalte jeg meg selv at det sannsynligvis var overspill fra oljeskiftet dagen i forveien. (Jeg så aldri noe til denne besynderlige oljedryppingen siden – noen som har en forklaring på dette?)

Lada_6

Foto: Stein Inge Stølen

Jeg var ganske så blid der jeg turet av gårde langs linjalrette svenske veier i fullt solskinn. Passerende trafikanter tutet og vinket henrykt da de fikk øye på den røde perlen. Nå var alle utfordringene tilbakelagt. NÅ kan gromturen begynne! Her var det bare å lene seg tilbake og nyte opplevelsen.

Lada_9

Foto: Stein Inge Stølen

Noen mil senere begynte skyene å sperre for sola. Været skiftet fort og brutalt og før jeg fikk summet meg dundret regnet ned. Ei skikkelig sommerbyge. Jeg svarte med å sette på vindusviskerne. Disse hakket taktfast over frontruta. Ikke akkurat en jevn og pen bevegelse – men de gjorde nytten. I alle fall en stund. Så stoppet de. Det gjorde ikke regnet. Jeg kjørte nå i nitti kilometer i timen på en tofeltsvei med møtende tungtrafikk. Og så ingen verdens ting. NÅ var gode råd dyre…

Håper du at dette var det siste problemet som oppsto på turen? Da må jeg nok skuffe deg. Utfordringene hadde bare såvidt begynt! Få med deg avslutningen på denne traumatiske fortellingen om et par dager…

Lada_11

Foto: Stein Inge Stølen

2 kommentarer om “Road trip fra helvete, del 2: Fra vondt til verre

  1. Kjekk lesing, jeg har selv hatt en slik, orange 1977 modell. Har bare gode erfaringer med den.

    Liker

  2. Tilbaketråkk: Road trip fra helvete, del 3: Nei, jeg er egentlig ikke sadomasochist! | Husker du den bilen?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s