Road trip fra helvete, del 1: Ikke prøv dette selv!

Lada_4

Foto: Stein Inge Stølen

Det var en lysende god idé, i alle fall på papiret. Dra til Litauen, kjøpe en pen og billig Lada 1500 fra 1975, ta full service på den før avreise og så kjøre hele veien til Norge som en koselig road trip. Det gikk ikke helt etter planen. Her får du min historie, til skrekk og advarsel…

Lada 1500_24

Foto: Stein Inge Stølen

Jeg er en av de som mener at gamle biler har sjel og personlighet. Noen kommer du overens med, mens andre stritter imot på alle mulige måter. Noen ganger er det en spesifikk biltype, en modell som taler en imot. Da er oppskriften enkel: Ikke kjøp denne modellen. Men som oftest er det mer innviklet.

Lada 1500_36

Foto: Stein Inge Stølen

Selv om et eksemplar av en bilmodell gir deg gode vibber og en varm følelse i hele kroppen, betyr ikke det at alle identiske eksemplarer gjør det samme. Selv ikke om disse er i bedre stand enn den som ga deg godfølelsen. Det finnes ingen rasjonell måte å forklare det på, annet enn at biler og personer kan danne en kjemi. De kobles sammen eller frastøtes hverandre, akkurat som mennesker med forskjellig personlighet.

Dette var en lekse jeg lærte grundig da jeg for en tid tilbake bestemte meg for å kjøpe min Lada nummer to. Den forrige hadde jeg hentet i Litauen under en reportasjetur. Der fikk jeg møte eieren, en 75 år gammel kar som hadde kjøpt bilen ny og pleid den som sitt eget barn. Jeg ble forelsket ved første øyekast og kjørte bilen hjem til Norge uten nevneverdige problemer.

VAZ_75

Min første Lada-kjærlighet: En aldeles fortreffelig Sovjet-slede som ga meg utallige smil. Jeg angrer fortsatt på at jeg solgte den. Foto: Lord Arnstein Landsem

Dessverre ville privatøkonomien det slik at denne Ladaen måtte forlate bilparken etter bare noen måneder i mitt eie. Men jeg var hekta. Jeg måtte skaffe meg en ny Lada så fort jeg hadde råd til det. Heldigvis tok det ikke lang tid før jeg endelig hadde nok marginer til å foreta noen små økonomiske krumspring.

VAZ_87

Solgt, men ikke glemt: Denne herlige Ladaen gjorde noe med meg. Foto: Stein Inge Stølen

Fordelen med biler som Lada er jo at de ikke akkurat utgjør en kostbar investering. Jeg hadde regnet ut at et pent eksemplar ville koste meg et sted mellom 20 000 og 30 000 kroner ferdig på norske skilter. Dessverre har det norske Lada-markedet blitt støvsugd av russiske oppkjøpere, noe som gjør at alle østblokk-entusiaster må dra utenlands for å sikre seg ålreite eksemplarer.

Dette gjorde ingenting, jeg liker en utfordring. Spesielt hvis det er morsomme road trip-muligheter involvert. Siden den forrige turen fra Litauen gikk så fint som den gjorde, bestemte jeg meg for å gjenta prosedyren til punkt og prikke. Forrige gang hadde jeg riktignok selskap av en kompis, noe jeg bestemte meg for å droppe denne gangen av økonomiske hensyn. To flybilletter og to munner å mette er jo dyrere enn en, ikke sant? For å få en Lada hjem på mini-budsjett, måtte jeg altså klare meg på egen hånd…

Dette var utvilsomt tabbe nummer 1. La det være sagt med en gang: En road trip er ikke en road trip hvis du kjører alene. Det kan være en bilferie, det kan være en transport-etappe, men det kan ikke være en road trip. Da trenger du selskap. Og hvis du har andre med deg i bilen, kan uforutsette problemer håndteres mye enklere. To hoder tenker bedre enn ett.

Lada_3

Foto: Stein Inge Stølen

Fast bestemt på å greie alt på egenhånd bestemte jeg meg likevel, trassig som jeg er, for å gjøre alt uten hjelp. Et flott eksemplar ble funnet på en litauisk bruktbilside, kontakt ble opprettet og flybilletter booket. En bekjent i Litauen fikk ordnet eksportdokumenter og ordnet en avtale med et lokalt bilverksted som skulle gå over bilen og ta en service før avreise. Ladaen var etter sigende i god stand, men en kan aldri være sikker nok.

Lada_21

På vei fra flyplassen blir jeg passert av denne lykkelige karen. Jeg tok det som et godt tegn. Det burde jeg kanskje ikke gjort… Foto: Stein Inge Stølen

Vel på plass fikk jeg endelig tatt bilen i nærmere øyesyn. Den så unektelig lekker ut, i en knall rød originalfarge som grenset sterkt mot oransje. Alle kromlister og detaljer var på plass og den formerlig ropte etter å bli kjørt. Verkstedet hadde overhalt bremser, byttet skiver og klosser foran og bremsebånd bak. Alle oljer og filtere ble også byttet i samme håndvending. Resten av bilen skulle være i tipp topp stand. Nå var det bare å kjøre! Men først ville jeg ta en kikk i motorrommet.

Lada_17

Foto: Stein Inge Stølen

– Eeeehhhh, svarte mekanikeren, mens han klødde seg i pannen. Han var ikke så veldig motivert til å åpne panseret. Her begynte jeg å ane ugler i mosen. Etter å ha spurt hvorfor, kom det etter hvert fram at hendelen til panserlåsen hadde blitt ødelagt. De fikk rett og slett ikke opp panseret…

Lada_2

Foto: Stein Inge Stølen

Etter litt om og men ble det utviklet en teknikk som gjorde susen inntil en ny hendel var skaffet. Dette var, på typisk Lada-vis, latterlig enkelt og litt morsomt. Ved å nappe ut det ene ufteventil-dekselet under frontruten, får en tilgang til panserlås-vaieren. Et lett napp i denne, og vips – panseret er åpent. Med løfter om at en ny hendel ville bli ettersendt i posten, satte jeg meg inn og tok fatt på hjemreisen.

Med eksportskilter og alle dokumenter på plass, var det bare å peile kursen mot Riga i Latvia, hvor ei bilferge skulle frakte meg videre til Stockholm. Derfra var det strake veien til Norge. Men allerede etter noen få hundre meter fikk jeg en svært dårlig magefølelse. Bilen gikk vesentlig dårligere enn forventet. Med 75 hk er Lada 1500 slett ingen racerbil, men den holder lett tritt med moderne trafikk. Det gjorde ikke denne.

Lada_22

Foto: Stein Inge Stølen

Så oppdaget jeg feilen: Ved første lyskryss trengte jeg ikke å bruke bremsen. Det sørget bilen for, helt på egenhånd. Bakbremsene hang noe voldsomt. Ikke uvanlig ved bytte av bremsebånd i tromler, men dette var da voldsomt, tenkte jeg. En rask telefon ble tatt til verkstedet, som bedyret at sånne symptomer var helt typisk for Lada etter bremsebytte. Det var bare å kjøre, bremsene ville gå seg til etter hvert, sa de.

Og jeg kjørte. Etter hvert ble det riktignok bedre, men bremsene nektet å slippe taket helt. Lenge ble jeg oppslukt av dette. Så oppslukt at jeg ikke la merke til at bensinmåleren dalte jevnt og trutt… Først når reservetank-lyset tente, skjønte jeg at noe var galt. Viste den ikke halv tank da jeg dro fra verkstedet?

Lada_8

Foto: Stein Inge Stølen

På tide å diagnosere. Dette kunne være en av to ting. Enten er måleren defekt, noe som på ingen måte ville være uvanlig eller spesielt urovekkende – bare irriterende. Men en økende lukt av bensin i kupeen sendte mistanken et annet sted: Lekkasje. Jeg rattet bilen inn på første og beste bensinstasjon, pirket av luftedekselet på panseret, dro i låsevaieren og åpnet panseret. Bensinlukten slo mot meg. Men jeg kunne ikke se en eneste våt flekk noen steder. Bensinslangen så gammel ut, men viste ingen tegn til drypping. Hele motorrommet så rent og pent ut. Spennende…

Lada_18

Foto: Stein Inge Stølen

Etter å ha fylt full tank, latt bilen stå på tomgang noen minutter mens jeg inspiserte alle bauger og kanter etter lekkasje, følte jeg meg trygg på at det ikke var noen lekkasjer. Bensinlukten kom sikkert fra forgasseren, fortalte jeg meg selv. Jeg ville så gjerne tro det. Men det luktet jo innmari sterkt…

Ute på veien tok det ikke mange milene før nåla i bensinmåleren nok en gang viste tydelige tegn til dramatisk forflytting. En rask kalkyle i hodet basert på kjørelengde og tankens volum indikerte et snittforbruk på rundt tre liter på mila. Som om jeg kjørte en amerikaner med blodtrimmet V8. Her var det virkelig noe muffens. Kunne forgasseren være feiljustert? Det kunne forklare bensinlukta, men da ville nok bilen oppført seg helt annerledes. Gassrespons, tomgang, effekt og motorlyd indikerte at forgasseren var stilt nøyaktig slik den skulle være.

Lada_26

Foto: Stein Inge Stølen

Jeg stoppet ved siden av veien og åpnet panseret igjen. Da fikk jeg meg et sjokk: Røyk veltet opp fra motorrommet. En stadig strøm av dryppende bensin rant fra den morkne slangen og rett ned på det glovarme grenrøret. Her snakker vi sekunder fra motorbrann… Jeg fikk stoppet motoren raskt og begynte å inspisere problemet. Slangen hadde sprukket rett ved inngangen til forgasseren. En erstatningsslange var ikke tilgjengelig. Jeg hadde ikke engang med meg verktøy…

Dette var bare det første av mange problemer som skulle oppstå på denne turen. Var Lada-drømmen i ferd med å bli et mareritt? Resten av historien kan du lese om et par dager…

Lada_27

Foto: Stein Inge Stølen

2 thoughts on “Road trip fra helvete, del 1: Ikke prøv dette selv!

  1. Tilbaketråkk: Road trip fra helvete, del 2: Fra vondt til verre | Husker du den bilen?

  2. Tilbaketråkk: Road trip fra helvete, del 3: Nei, jeg er egentlig ikke sadomasochist! | Husker du den bilen?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s