Slipp bilen fri – det er vår!

Fiat 600_Gammelt bilde_1

Foto: Tove Karin Hagen

Nå tør jeg endelig å ytre de magiske ordene: Våren er her! Vi har lagt de aller siste vinterdagene bak oss, det er på tide å vekke garasjeskattene til live nok en gang. For min del betyr det å pumpe opp hjul, koble på batteri og sjekke oljenivået på en gammel Fiat 600. La oss legge ut på årets første kosetur!

Fiat600_76

Foto: Stein Inge Stølen

Alle som har eid veteranbil over en årrekke kjenner til fenomenet jeg nå skal beskrive. Hver gang du puster støv av en vinterlagret kosebil, er det som å forelske seg helt på ny. Alle detaljene du falt for den gangen du kjøpte bilen, som du kanskje tok for gitt da du parkerte den etter den lange sommersesongen i fjor, lyser nå mot deg i all sin prakt.

Fiat600_66

Foto: Stein Inge Stølen

Denne Fiaten er dette nettstedets maskot. Og det er naturligvis ikke en tilfeldighet. Dette er bilen som vekket veteranbilinteressen min for alvor; bilen som lokket meg ut av komfortsonen og sendte meg inn i et fantastisk univers av nostalgi og gode følelser (ispedd en voksen dose bensindunster).

Fiat600_68

Foto: Stein Inge Stølen

Den ble trillet ut av en låve i Aust-Agder for noen år siden etter å ha vært stuet bort i en kvart mannsalder. Siden den gang har jeg fått det tekniske og mekaniske på stell og latt eksteriøret beholde sin herlige patina som daterer seg tilbake til slutten av sekstitallet. Jeg er like betatt av den lille krabaten i dag som jeg var da. Kanskje til og med mer.

Fiat600_71

Foto: Stein Inge Stølen

Hva var det jeg falt for? Minimalismen. Enkelheten. Hvis du ser bort fra trivielle småting som sikkerhet og motorytelse, er dette muligens den mest perfekte bil som noensinne er designet. Her er det god plass til fire mennesker pluss bagasje, i en vakker og linjelekker innpakning som bare såvidt kan kalles en personbil rent dimensjonsmessig. Og denne ble servert allerede fire år før ikoniske Mini dukket opp på slutten av femtitallet.

Fiat600_88

Foto: Stein Inge Stølen

Hver gang jeg setter meg inn og drar inn den karakteristiske lukten som skai-interiøret utskiller, finner jeg en slags merkelig fred. Det spiller nesten ingen rolle hvilket humør jeg har før jeg setter meg inn. Når døren smeller igjen (den krever litt kraft for å gå helt i lås) og bilen gynger lystig fra side til side på sin tverrstilte bladfjær, trekker jeg automatisk pusten dypt og lener meg tilbake i det latterlig enkle, men likevel overraskende komfortable førersetet.

Fiat600_96

Foto: Stein Inge Stølen

Det digre rattet virker nesten hensiktsmessig ironisk, som om bilen leker at den er større enn den er. Men den ER stor! Den er akkurat passe, i alle fall til å frakte meg og min bedre halvdel rundt med et stort smil. Etter å ha fått trykk i dekkene og koblet på batteripolene, kommer det spennende øyeblikket: Starter den like lett som den gjorde i fjor?

På med tenning, la bensinpumpa jobbe litt… Et par lette trykk på gassen… Full choke, og så vris nøkkelen rundt.

Gnikka, gnikka, gnikka, gnikka, gnikka, gnikka…

– En liten pause, så et nytt forsøk –

Gnikka, gnikka, gnikka, gnivrrrrrrggggnnnn, gnikka…

Jada, her er det liv! Kom igjen nå, en gang til…

Gnikka, gnikka, gnikka, gnvrooOOmmmrrrrrrrrrrrrrrr….!

Kosedyret har våknet! Tomgangen er like fin som før. Bensinblandingen høres tykk og god ut. Den lille vannkjølte 700-kubikkeren durer muntert bak setene og protesterer ikke når drivverket kobles inn og ber om at bilen beveger seg ut av garasjen. Så ser den sol for første gang på et halvt år.

Fiat600_97

Foto: Stein Inge Stølen

Landeveien kaller! Her er det bare å søke opp de rolige strekningene der moderne trafikanter ikke lar seg irritere over småtasser fra sekstitallet uten hastverk. Ikke det at jeg opplever nevneverdig aggresjon i trafikken bak rattet på småtten, tvert imot – det er overraskende mye toleranse å få fra medbilister.

Men det betyr ikke at jeg ikke trenger å ta hensyn. De 29 hestene greier fint å skyve bilen opp i motorveihastighet, men den trives klart best mellom 60 og 70. Så det er i de hastighetene vi putrer rundt med alle verdens bekymringer i bakspeilet. (Det innvendige speilet, riktignok, siden bilen aldri ble levert med utvendige speil…)

Fiat600_99

Foto: Stein Inge Stølen

En tur som lett ville ha tatt en time i en vanlig bil, blir fort til to eller tre i en gammel og – i moderne målestokk – undermotorisert farkost. Perfekt! Hvem ønsker å komme fort frem uansett? Dette handler om å leve i nuet, å nye detaljene i naturen som danser rolig forbi, å jobbe sammen med bilen om å komme opp de tyngste bakkene uten å gire ned (krever litt planlegging og tilfart), og ikke minst å bare kjenne hendene gli over det syltynne bakelittrattet. Og av og til gi et tut eller to til små barn som står med kulerunde øyne og peker og ler.

Fiat600_89

Foto: Stein Inge Stølen

En runde i byen blir heller ikke feil; det er jo tross alt i dette miljøet bilens fysiske fordeler kommer best frem. Det hender jeg lukeparkerer for moro skyld – jeg gjentar, for moro skyld! Rett og slett fordi det er artig å se hvor små lommer krabaten kommer inn og ut av. Servostyring trenger en heller ikke siden vekten på forakselen ikke akkurat er så voldsom. (Ikke på bakakselen heller, for den del.)

Å ratte en så enkel bil gjør at jeg på sett og vis også forelsker meg i den pure, enkle kjøreopplevelsen helt på ny. Du er mye mer i ett med veien og omgivelsene når skallet du befinner deg i er så lite og tynt som dette. Det er nesten som å kjøre motorsykkel. Men bare nesten!

Fiat600_101

Foto: Stein Inge Stølen

Å tilbringe en søndag bak rattet på en gammel bil med sjarm er verdens beste antidepressiva. Og ikke bare for den som sitter bak rattet. Smilene som høstes på hvert gatehjørne av alle mulige mennesker, pensjonister som barn, kvinner som menn, er en gevinst i seg selv. Tenk deg det, at jeg ved å sette meg i en gammel doning og kjøre en tur for moro skyld, kan spre så mye glede. Hvem var det som påsto at biler bare skader miljøet? Tvert om – det er folkemedisin. God tur!

Fiat600_91

Foto: Stein Inge Stølen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s