Historien om Alfasud: Den rustne diamanten

Alfasud_31

Foto: Stein Inge Stølen

På syttitallet var Alfa Romeo i ferd med å skrive bilhistorie. De presenterte sin Alfasud – en unik, kjøreglad, praktisk og rimelig liten kombikupé. Flere tusen ble solgt her i Norge, mer enn noen annen Alfa Romeo i norsk historie. Men den italienske sjarmøren hadde også en mørk side…

Alfasud_4

Foto: Stein Inge Stølen

Året er 1976, et år som markerer starten på mange spennende omveltninger. Concorde flyr sin første tjenestetur, Apple stiftes av 21-åringen Steve Jobs og kompisene Brian Tatler og Duncan Scott starter bandet Diamond Head, som senere vil inspirere alle gode metallorkestre i historien.

På bilfronten snur Volkswagen bransjen på hodet når de lanserer Golf GTi, til applaus fra en unison motorpresse. Forhjulsdrift, sprek motor, plass til fire pluss bagasje og lav pris. Et genialt konsept! Hvorfor har ingen tenkt på dette før? Tyskerne dytter den foran seg i en årrekke, og skryter uhemmet av dens allsidighet.

Alfasud_29

Foto: Stein Inge Stølen

Og skryt skal de ha. Golf GTi var en fantastisk nyhet da den ble lansert. Bare synd at Alfa Romeo for lengst hadde kommet dem i forkjøpet. For Alfasud dukket allerede opp i 1971, med forhjulstrekk, skivebremser, avansert hjuloppheng og egenvekt på bare 800 kilo. Sportsutgaven ”Turismo Internazionale” eller ”Ti”, kom i 1973, tre år før Volkswagen lanserte Golf GTi. Men Alfasud ble aldri en like stor suksess som utfordreren, til tross for kjøreegenskaper som på mange måter gikk langt utenpå tyskeren.

Så hva gikk galt?

Alfasud_1

Foto: Stein Inge Stølen

I utgangspunktet var det mye som skurret da Alfa Romeo iverksatte prosjektet på slutten av sekstitallet. Med modeller som Montreal, Tipo 33 og de deilige Bertone-coupeene på samlebåndet stemte det liksom ikke at det sportslige merket skulle kaste seg inn i konebilsegmentet.

Giganten Fiat var heller ikke videre fornøyd med Milanesernes nytenking. Dette var deres marked, og de ville ikke ha konkurranse. Anklager om industrispionasje, dokumenttyveri og utroskap haglet i alle retninger. Men til syvende og sist måtte Fiat bite i det sure eplet; de hadde allerede brutt den uskrevne avtalen om å ikke konkurrere med hverandre da de lanserte sportsbilen Fiat Dino og 130-serien. De italienske silkehanskene var for lengst fjernet, og utviklingen dundret videre.

Alfasud_7

Foto: Stein Inge Stølen

Prosjektets leder og primus motor, østerrikeren Rudolf Hruska, drev sitt eget designkontor i Milano og hadde allerede jobbet for Alfa Romeo på flere prosjekter. Han huket tak i Domenico Chirico, Giorgetto Giugiaro (som for øvrig også designet Golfen), Aldo Mantovani og legendariske Carlo Chiti i tillegg til flere andre italienske ”hotshots”, og satte i gang. Målet? Å konstruere en billig og driftsikker bil med alle de sportslige karakteristikkene til en vanlig Alfa Romeo.

Navnet Alfasud ble valgt, noe som kan oversettes direkte til ”Alfa Syd”. Dette indikerer at den ble produsert på Alfas sprell nye fabrikk i Pomigliano d’Arco, rett utenfor Napoli sør i Italia. Men arbeidskraften i området hadde ikke den nødvendige kompetansen, så Alfa overbeviste tusenvis av ansatte til å flytte fra nord med familier og det hele. Til tross for dette greide Hruska å gjennomføre hele prosjektet godt innenfor de budsjetterte 300 millioner lire.

Alfasud_12

Foto: Stein Inge Stølen

Alfasud_25

Foto: Stein Inge Stølen

Til tross for Hruskas grundige forarbeid, tårnet problemene seg fort opp da bilen var klar for produksjon. Folket i sør satte ikke pris på å se jobbene bli okkupert av nordboere rett foran nesene deres. Store protester ble iverksatt og både byggingen av fabrikken og produksjonen ble grundig sabotert. Etter hvert måtte Alfa Romeo gi etter. De ansatte en hel bøling fra de sørlige områdene, til tross for de åpenbare kvalifikasjonsmanglene.

Alfasud_30

Foto: Stein Inge Stølen

Uttrykket ”mandagsbil” er utvilsomt hentet fra Italia, men her gjaldt det hele uka. Den sør-italienske arbeidsmoralen var under all kritikk, selv på de bedre dagene. Resultatet ble lav produktivitet; bare 70 av de planlagte 500 daglige leveransene tok sted – og de få bilene som rullet ut av fabrikken hadde sjokkerende dårlig finish.

Hvis rusting var en sportsgren, ville Alfasud vært ubestridt verdensmester på syttitallet og sannsynligvis blitt beskyldt for grov doping. Historier om nybiler som ble brune i kantene allerede på havna i Drammen er mange, og sannsynligvis ikke helt usanne. Dette gjør en hel og pen Alfasud sjeldnere enn en Lamborghini Miura i dag.

Alfasud_2

Foto: Stein Inge Stølen

Å oppleve et eksemplar fra 1974 i bortimot nybilstand er derfor en svært spesiell opplevelse. Og det er først nå at Hruskas uslepne diamant plutselig begynner å skinne. Denne røde Ti-en ble hentet av Dan Løwquist fra en låve i Nord-Sverige i 2010, der den hadde stått uberørt siden tidlig på åttitallet og hatt samme eier siden 1977.

– Selv om bilen aldri har sett salt og ble tørrlagret siden ny, var den langt fra rustfri, forteller Dan. Han driver Auto Ital sammen med kollegaen Tom Nilsson, et firma som har spesialisert seg på import av italienske bruktbiler i en årrekke. Der andre ser en rusten og ubrukelig låvebil, ser Dan og Tom muligheter.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Foto: Stein Inge Stølen

Til tross for rusta så den fantastisk bra ut til å være en Sud. De fleste henger jo ikke sammen lenger, forteller han med et oppgitt smil. Flere delebiler ble hentet inn, en fra Sverige og en fra Norge. En tur til bilmessen i Padova sørget for tilgang til alle reservedeler og smådetaljer som manglet på den svenske bilen. Når den lange listen over ting som trengtes endelig var komplett, kunne arbeidet starte. Først ble bilen strippet ned og sendt til rustsveising og hellakkering. Der ble Alfasudens største svakhet avdekket.

Back Camera

Foto: Stein Inge Stølen

– Vi fant store mengder byggskum under panelene, blant annet i A-stolpene, forklarer Dan videre. Dette var ironisk nok et rustbeskyttelsesgrep fra fabrikkens side, men det førte til at det tynne metallet rustet enda fortere. Byggskummet sugde opp vann som svamper, noe som sørget for at rusten alltid hadde fuktighet å nære seg på. Men det skal mer til for å skremme en garvet italofil bilentusiast.

Alfasud_16

Foto: Stein Inge Stølen

Det var Alfasud som satte i gang hele bilinteressen min. Den første bilen var en blå firedørs 75-modell. Alt i alt hadde jeg fem sud-er på åttitallet, før jeg gikk over til andre italienere. Men etter hvert som tiden har gått har jeg fått øynene opp for den gamle Sud-en igjen. Det eneste problemet er at de omtrent ikke er å oppdrive lenger, i alle fall ikke i god stand. Det er også litt av hensikten med dette prosjektet, å vise frem en serie 1 Alfasud Ti slik den engang så ut, forteller han med stor innlevelse.

Alfasud_5

Foto: Stein Inge Stølen

Alfasud_15

Foto: Stein Inge Stølen

– Det er vel heller ikke umulig at vi snakker om en liten midtlivskrise her heller, legger han til med et flir. Krise eller ei, bilen er ganske enkelt nydelig. Bak rattet finner du overraskende mange moderne detaljer. Turteller, oljetrykk og vanntemperatur har egne klokker og setene i kombinasjonen sort skai og grått stoff tilbyr overraskende god sidestøtte. Varmetråder i bakvinduet, fem gir og treeikers sportsratt i skinn var heller ikke vanlig i en todørs ”konebil” på syttitallet. Denne Sud-en har også fått en tidsriktig top-of-the-line Pioneer kassettspiller med auto-revers.

Da gjenstår bare ett valg: Matt Monroe eller Lynyrd Skynyrd?

Alfasud_3

Foto: Stein Inge Stølen

Alfasud Reklame Norge_1

Foto: Faksimile, norsk Alfa Romeo-annonse

Denne artikkelen ble publisert første gang i bladet Autofil nr 11/2011.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s