Det foregår en aldri så liten omrokkering i bilparken om dagen. En trofast Fiat 1100 fra 1957 forlater garasjen til fordel for et nytt bekjentskap. Salgsprosessen skulle riktignok vise seg å bli noe annerledes enn jeg hadde forventet… Her kommer historien om det rareste bilsalget jeg har opplevd så langt!

Det er mange gode grunner til å bytte bil innimellom. Praktiske hensyn, økonomiske hensyn, helse, ergonomi – det er ikke vanskelig å finne påskudd. Men til syvende og sist handler det ofte om det samme: Begjær.

Det er alle motorentusiasters last i livet. En flamme tennes langt inne i bilsjela. En tanke, en følelse. Det kan være et bilde av en bilmodell du ikke hadde fått øynene opp for før akkurat nå. Det kan være en idé, en drøm, om den perfekte bilferien som bare kan oppfylles med et egnet kjøretøy som møter diverse kriterier.

For min del handler det sjelden om at lidenskapen forsvinner. Har jeg først blitt glad i et kjøretøy, varer det livet ut. Derfor er det alltid like vondt å gi slipp på en gammel følgesvenn. Samtidig kan ikke alle gjøre som Jay Leno og samle alle drømmebilene under ett tak, uten å bekymre seg om verken plass eller økonomi.

For undertegnedes del begrenser bilparken seg til antall garasjeplasser som til enhver tid er tilgjengelig. På det meste kan det være tre, på det minste bare en. For tiden har jeg to, som fylles av min lille Fiat 600 og storebroren Fiat 1100. Minstemann var min første veteranbil, et kjøretøy jeg har knyttet et helt spesielt bånd til, som derfor kommer til å være et fast æresmedlem av bilparken i all overskuelig fremtid.

Den andre, en Fiat 1100 fra 1957, er en bil jeg har brukt mye til lengre reiser og opplevelser som har blitt beskrevet i forskjellige medier de siste to årene. En bil jeg også har knyttet sterke bånd til, selv om den ikke helt kan måle seg med lillebroren i nabogarasjen. Og nå har det dukket opp en tanke – en idé…

Ideen er ganske enkel. De to Fiatene er begge pålitelige, trivelige og lettbetjente veteranbiler. Begge fungerer fint både på korte og lange turer, hvis en bare belager seg på å kjøre i et rolig tempo. Begge har grei bagasjeplass for to personer og et hyggelig bensinforbruk. Og her ligger også problemet.

De to italienerne har et ganske likt bruksområde. Når jeg først har anledning til å eie to veteranbiler, hadde det da ikke vært kjekt om disse hadde komplimenterende egenskaper? Nå tråkker de på sett og vis i hverandres bed. Som den kjøreglade sjelen jeg er, søker jeg alltid etter et størst mulig spekter av kjøreopplevelser. Etter at den nyere bruksbilen ble solgt tidligere i vår, savner jeg i grunn kontrasten ved å kjøre vidt forskjellige biler fra den ene dagen til den andre. Derfor må noe gjøres…

Selv om valget var naturlig, var det på ingen måte enkelt. Den ikke fullt så lille Fiaten, eller Storesmåtten som den kalles i husstanden, må gå. Og da gjelder det å gjøre det på riktig vis. En utfyllende annonse med et lass av bilder blir lagt ut på Finn.no.

Responsen er stor allerede det første døgnet. Flere tusen besøker annonsen, mange av disse opptil flere ganger. Jeg blir ganske overveldet og glad over å se hvor mange som finner en gammel Fiat interessant. To karer ringer på bilen og begynner den tradisjonelle prutingen. Men denne gangen har jeg andre tanker i hodet enn penger…

Fiaten er solgt ny i Norge og har en rik historie. Jeg har selv besøkt noen av de tidligere eierne og hørt historier fra da bilen var bare noen få år gammel. Det er derfor like viktig for meg at historikken blir satt pris på og ivaretatt enn at høyest mulig pengesum havner på konto.

Etter knapt to dager på nettet står det mellom to ivrige potensielle kjøpere, en på sørvestlandet og en i Bergen. Begge med andre veteranbiler i stallen og høy interesse for norsk motorhistorie. Dette lover godt! Men så, tidlig mandag morgen, kommer en telefon jeg ikke var forberedt på.

«Yes, hello. My name is Bart, I am from the Netherlands. I am in Norway visiting a friend and I saw your Fiat online. Is it possible to come and have a look?»

En nederlender på besøk hos en venn i Gvarv i Telemark ønsker å komme for å se på bilen. Han forteller at hvis den er i like god stand som den ser ut til på bildene, vil han kjøpe den og ta den med hjem til Nederland. Jeg er skeptisk. Først forteller jeg om bilens rike norske historie, at det vil bli vanskelig for meg å selge den ut av landet. Men han gir seg ikke.

Etter noen minutter forstår jeg at denne Bart virkelig er en entusiast. Han og kjæresten kjører rundt i en Fiat 600 hjemme i Nederland, ganske lik min. Han er også opptatt av bilhistorie og lover å ta vare på den etter beste evne uten å forandre noe som helst utover det originale. Likevel, å selge bilen ut av Norge sitter langt inne.

Derfor foreslår jeg følgende for Bart: For å selge bilen ut av Norge må jeg ha en noe høyere pris, siden jeg allerede har kjøpere som er interessert i den her til lands. Og hvis han skulle si ja til dette, vil jeg gi de norske potensielle kjøperne anledning til å matche prisen før endelig salg er avgjort. Dette burde være nok til å skremme bort selv den mest ivrige bilkjøper, men neida!

Tre timer senere sitter jeg i Fiaten ved et forhåndsbestemt møtested i Oslo. Omtrent på slaget ved avtalt tid kommer en nederlandsk-registrert biltransporter med tre personer i kahytten rullende inn på parkeringsplassen. Skepsisen tiltar. Er dette en oppkjøper som henter biler fra Norge og selger de videre i Nederland? I så fall er all handel utelukket…

Ut hopper en ung fyr, kanskje i midten av tjueårene, med krusete hår og forsiktig kroppsspråk. Han håndhilser, men klarer knapt å se meg i øynene. Ikke fordi han er uhøflig, men fordi de er låst på bilen ved siden av meg. Han gløder i hele ansiktet og prøver så godt han kan å holde entusiasmen og iveren tilbake.

Det er som å se meg selv da jeg kjøpte min første veteranbil. Jeg var omtrent på Barts alder og kikket på min Fiat 600 i en låve i Aust-Agder. Jeg var solgt fra første øyeblikk; den eldre damen som sto på andre siden av forhandlingsbordet kunne ha satt hvilken som helst pris hun ville. Den SKULLE bli med meg hjem! Akkurat sånn har Bart det nå.

Skal jeg presse opp prisen og enten tjene mer penger eller skremme han vekk slik at bilen forblir i Norge? Nei, det har jeg ikke samvittighet til. Dette er en ihuga entusiast med Fiat i blodet, som virkelig bryr seg om den norske historien og akter å bevare den, selv i et annet land. Han lover på tro og ære at bilen skal ivaretas på beste måte.

Med dette i bakhodet tar vi hverandre i hendene. Først etter handelen er avtalt, løsner Bart og reisefølget opp. De forteller mer om seg selv. Kjæresten kjører rundt i Fiat 600 hver dag og faren er en ivrig veteranmoped-entusiast, i tillegg til å jobbe som pastor.

Vi topper opplevelsen med å utveksle nøye utvalgt litteratur. Jeg gir nederlenderne et fargerikt norsk ukeblad fra 1957, samme år som bilen ble solgt. Og jeg får ei bok om Jesus. Så kjøres Fiaten opp på planet på biltransporteren og sikres med stropper. Skiltene skrus av; disse må dessverre innleveres til Biltilsynet for at eksporten skal gjennomføres på riktig vis. Og så, etter å ha sagt farvel og lykke til på ferden, legger reisefølget ut på den lange veien hjem til Nederland. Igjen står jeg med noen tusenlapper i kontanter og blandede følelser.

En klump i magen representerer savnet jeg allerede føler for den blå tassen. En varme i kroppen forteller meg at riktig kjøper til slutt dro av gårde med den. Og en ilende strømning opp gjennom ryggraden sender meg de riktige signalene: Det er på tide å jakte opp en ny bruksveteran! Og hva skal vi velge denne gangen, mon tro?

Følg med – svaret kommer ganske snart!