«Brent barn lukter ille» – Knut Fossums italienske eventyr, del 2

Knut Fossum_1

Foto: Privat

Knut Fossum kjøpte sin første gammelbil, en Fiat 850, for 2000 kroner av ei eldre dame i Bardufoss. Dette skulle bli starten på en hel rekke utrolige opplevelser som har skapt ringvirkninger i hele lokalsamfunnet oppe i nord… Her er andre del av denne vanvittige historien.

I forrige del hadde Knut skjebnesvangert slått fra seg å kjøpe en Ford Cortina «sørpå», og valgte heller å gå for en Fiat 850 tilhørende ei nabokone i Bardufoss. Denne er nå innkjøpt og hjemturen er igangsatt. Under turen merker han at bilen muligens ikke har det fyrrige middelhavstemperamentet han håpte på…

Her får du del to av Knut Fossums «Brent barn – lukter ille».

«- Jaja, det skulle vel ikke bli så stort problem, tenkte jeg. Å få noen til å se over forgasseren og pluggene på bilen skulle jeg nok få til. Det var jo et «verksted» i kjelleren på et hus der den lokale Reodor Felgen drev stort – han fikk liv i alt mulig som alle andre for lengst hadde gitt opp, og jeg tenkte at jeg tar meg en tur dit… Han hadde sikkert en eller annen form for Viagra som han kunne gi Fiaten slik at den fikk opp farten igjen.

I en Fiat sitter du forresten litt rart. Rattet er langt fra deg og du sitter med straaaaaaake armer – nesten som en Formel 1-kjører. Men så er det noe rart med pedalene, for de sitter nesten oppi ballene dine, og man blir sittende i en merkelig stilling – lange armer og kneskålene oppunder haken. Jeg tror det kalles «Ape-stillingen» på bilspråket.

PANG !!! sa det, – og på brøkdelen av et sekund skiftet jeg sittestilling fra å sitte opp-og-ned med rett rygg som på kjøkkenstolen hjemme – til rånestilling der seteryggen ligger bakover som i en dyr stressless, håndlaget og trukket i ekte skinn fra et dyr som kun har spist økologisk gjødslet gress.
HVA F*** SKJEDDE NÅ??????, tenkte jeg, for jeg visste jo at det var svært begrensede justeringsmuligheter på førersetet. Og nå hadde jeg plutselig fått liggesete. Jeg slo begge leggene opp i en skarp kant under dashbordet og ropte ut både AU og HJELP…
Så gynget jeg også – og jeg fikk store problemer med å holde bilen på veien.
– Selv om det bare gikk i litt over 60.
Det var jo bare så vidt jeg så over dashbordet nå… Jeg virret over i andre kjørebane der jeg fikk bremset ned og stoppet på «halvfemogsytti» i veikanten på motsatt side av veien….
Takk og pris at jeg ikke møtte noen bil akkurat nå.
Og, da jeg skulle gå ut av bilen tippet hele setet bakover så jeg forsvant i baksetet.
«Helgoland, Ofoten og Salten» sa jeg fordi man skal jo ikke banne…
Jeg fikk snodd beina over seteryggen og puffet hele førersetet forover igjen – så nå stod setet normalt – mens jeg satt normalt i baksetet.

Der stod Fiaten da – på kanten av vegen – med kurs rett ut i småbuskene – og jeg sittende som en tomsing alene i baksetet….. Neida – jeg ventet ikke på noen – selv om det nok så slik ut for de som passerte på veien. Jeg var bare ute og kjørte Fiat jeg…. i baksetet… For førersetet var jo rene katapultstolen som hadde sendt meg rett i baksetet…???…?

– OM jeg var forundret?? – Bare forbokstavene… For noen sekunder siden nøt jeg livet og styrte en Fiat – og nå satt jeg i baksetet…
ITALIENSKE BILER !!!!!
Jeg fikk etter hvert vippet fram seteryggen, åpnet døra og steg ut av bilen. Hva i alle dager var det som foregikk….??
Jeg skjønte ingenting, men forstod jo at noe dramatisk hadde skjedd.

Nå var det bare det at jeg nok burde ha sett litt UNDER dørkmattene før jeg kjøpte Fiaten. DER var det ikke så mye Fiat igjen. Det var ”bare” gulvet som knakk på bilen og som sendte meg i baksetet.
Jeg forsøkte å sette meg inn i bilen igjen, men det var ikke mulig å sitte i setet – det forsvant rett ned i bakken igjen og jeg havnet i baksetet på nytt.
Hvordan i alle dager skulle jeg komme meg hjem med bilen nå? Det var ikke mulig å sitte i førersetet og kjøre den samtidig…

De lurte nok litt, de som jeg møtte på den 4-5 km lange turen hjem. Hvem var det som hadde kjøpt seg bil i England????
For eneste muligheten å kjøre nå var å løfte opp førersetet (og gulvet) og håpe det holdt seg på plass – for så selv å sitte i passasjersetet og kjøre hjem. Pedaler og giring gikk tålig bra, men bremsene var jo dårlige fra før og krevde hardt pedaltrykk, – nei – man fikk bare ta det med ro slik at man ikke behøvde å bremse så mye. Det var rart å legge merke til at ”alle” la merke til at jeg satt på høyresiden i bilen mens rattet var på venstresiden – folk så jo ut som spørsmålstegn…
Huff, dette var flaut…

Dagen etter hadde jeg funnet ut at alle bilverkstedene forlangte blodpenger for å sveise inn deler av gulvet. Jeg hadde dårlig med penger, og blodpenger hadde jeg i allefall ikke. Her var det bare å lære seg jobben med å sveise – for å skifte gulv på bilen kunne jo ikke være SÅ vanskelig??
Men det skulle vise seg at det var mye mer rust enn bare halve gulvet under setet mitt…

Knut Fossum_4

Her var det litt av hvert… Ved den sorte pilen i nedkant av bildet er det et stort hull tvers gjennom. Foto: Privat

Et dårlig MIG sveiseapparat ble lånt av en kamerat. Og plenen bak huset til far min, han stakkars Finn, ble gjort om til karosseriverksted.
Min mor døde noen år før dette skjedde, og far min, han nyforelskede Finn var nå på kjærlighetstur i Syden med sin nye flamme. – Og flamme, det skulle det bli mye mer av.
Mye mer…

Det man selvfølgelig skulle hatt når man driver å jobber under biler er en løftebukk eller det som ble kalt en ”Tip Girl”. Det var en sak som man skrudde fast på bilen, også kunne man vippe bilen over på siden mens den hang i en arm som var skrudd fast i to av hjulnavene.
Jeg var fast bestemt på at jeg SKULLE få begynt på denne gulvskifte-jobben denne dagen, for bilen måtte være ferdig før sydenturen til far min, han solbrente Finn var over.

Etter masse bannskap, eder og galle – hadde jeg selv klart å løfte bilen over på siden. Jeg tok tak under kanalen på bilen og spant alle musklene. Så løftet jeg til blodsmaken kom, og litt til. Når jeg fikk løftet den høyt nok til at den stod på vippepunktet, hadde jeg en ”to-tom fire”- planke som jeg målte til og merket av med sprittusjen sånn cirka hvor lang den måtte være for å holde bilen på vippepunktet.
Denne treplanken skulle da stikkes ned i et lite hull jeg hadde laget i plenen.
Så var det å slippe ned bilen og finne fram den gamle, sløve håndsaga til far min, han ikke fullt så nevenyttige Finn, og sage av planken til ønsket lengde.
Deretter var det å ta tak under kanalen på bilen og løfte den opp igjen. Når blodsmaken var passelig, og bilen igjen var på tippepunktet, støttet jeg den opp med ”to-tom firen” og slapp bilen litt tilbake igjen. Enden på planken var som sagt stukket ned i et lite hull i plenen, og vips så hadde jeg konstruert meg en anretning som gjorde det enkelt å jobbe under bilen.

Første gang jeg løftet opp bilen lå planken utenfor rekkevidden min så jeg måtte slippe ned bilen og starte på nytt med planken litt nærmere.
Og det var nesten helt umulig å klare å ballansere bilen på vippepunktet med EN hånd og bøye seg ned for å gripe planken med andre hånden, men etter litt om og men så stod nå bilen der på to hjul…
Om det var helt trygt og etter Arbeidstilsynets regler er jeg nå ikke helt sikker på…

Knut Fossum_2

Man tager hva man haver… Foto: Privat

Selv stod jeg der og stolt beundret mitt verk – NÅ var jeg klar til å skifte gulv.
Full av pågangsmot, og i tankene så jeg for meg en ildfull italiener som var ute og jaktet langs landeveien…
Hva mer kunne gå galt nå??

Det som jeg ikke tenkte på i det hele tatt var bensinlokket. Det var selvfølgelig på andre siden av bilen – altså på nedsiden. Og utett som det var, så rant det ut 25 liter blyholdig, dyrebar 98 oktan kvalitetsbensin kjøpt på Statoilstasjonen til ”han onkel Henrik” utover den halvdøde plenen.
Heldigvis oppdaget jeg dette før jeg skulle begynne med sveisingen – det skulle tatt seg ut om en gnist ramlet ned på plenen…!
Håh, nei du. Her tar vi våre forhåndsregler…
Jeg rullet ut hageslangen og satte på plenvanneren slik at bensinen skulle vannes ut. Dermed eliminerte jeg brannfaren – trodde jeg.
Om bensin og vann kan blandes??

For å slå flere fluer i samme smekken, benyttet jeg anledningen til å låne vaskemaskina til far min mens jeg jobbet med Fiaten. Etter hvert som jeg skiftet gulv, jobbet vaskemaskina seg igjennom programmene sine – og jeg fikk hengt ut klærne på det gamle, gråmalte tørkestativet. De var nok tørre når dagen var over og jeg kunne reise hjem igjen. Slikt kalles multitasking, og gjør man to ting samtidig får man unnagjort mye på kort tid.

Etter to timer med intens plenvanning gikk jeg i gang – iført en splitter ny Bever-Nylon overall med gul LADA-reklame på ryggen, og med 4 nummer for store gummistøvler på beina. Plenen var våt, så det var viktig å ha skikkelig fottøy på seg.
Alle vet jo hvor ekkelt det er å gå med trange bukser utenpå gummistøvlene, og så store som disse var så passet det meg utmerket å ha buksebeina inni støvlene.

Uerfaren som jeg var med sveising, og en aldri så liten smule skvetten – syntes jeg ikke dette med å sveise var helt kurant. Den 2-minutter lange innføringen jeg fikk i sveising før jeg lånte apparatet var jo SÅ forskjellig fra dette.
Bedre ble det ikke da en kjempediger glødende ”perle” datt rett ned i den høyre støvelen min. ( Ha ALLTID buksa på utsiden av støvlene når du sveiser !!!!! )
Fyttigrisen så vondt det gjorde, jeg ropte AU-AU-AU og danset jenka, springer, halling og en aning lambada samtidig. – I tretakt med imponerende høye kneløft svinget jeg med rundt og rundt på plenen mens jeg forsøkte å få av meg støvelen. Sveiseperla sluttet jo ikke å gløde nede i støvelen heller. Da jeg fikk opp foten min fra støvelen så jeg at strømpen min så ut som en nettingstrømpe og jeg hadde MINST fått 5.grads forbrenning på foten.
Minst..
– Og som det sved..

Nytt forsøk igjen – denne gangen iført nye hvite tennissokker og Forsvarets nylon-joggesko. Nå gikk det riktig bra.
Roen hadde igjen senket seg i den Fossumske bakgård – og sveisingen gikk faktisk ganske ålreit. Selv om det nok var rom for forbedringer…

Sveisesømmen så ut som noe helt annet enn en sveisesøm – men det ble bedre etter jeg oppdaget at jeg ikke hadde skrudd på gassen…. DA hang i allefall platene sammen etter sveisesømmen hadde blitt kald.
Jeg var godt fornøyd med fremgangen i arbeidet, – å skifte gulv på en Fiat var jo nesten ingen sak, og jeg så for meg andre og større oppgaver som jeg snart kunne påta meg for andre folk.
Det er godt å være litt ekstra fornøyd med seg selv og det arbeidet man utfører, selvfølelsen var til å ta og føle på.

Men:
Plutselig registrerte jeg med stille undring at det ble så mistenkelig varmt rundt tærne – og jeg kjente også varm ”vind” rundt ørene. Nå ble tærne innmari varme – så her var det helt klart ting på gang….
Store ting…

Gressbrann

Det så kanskje ikke fullt så ille ut som dette, men jeg tror Knut følte det slik… Foto: Katc.com

Jeg røsket av meg sveisebrillene og oppdaget til min store forskrekkelse at HELE plenen til han Finn, far min uten brannslukker, stod i FULL FYR, – vannet hadde transportert bensinen utover hele området og nå var det som å stå midt i Helvetes bakgård. De nye joggeskoene fra Forsvaret hadde smeltet rundt føttene mine og nå var det skikkelig høydramatisk. Det brant som bare juling og svart, diger røyksopp veltet opp bak mot himmelen bak huset….
Nei, dæsken, – hva gjør man nå??»

Tredje og siste del av eventyret finner du her!

2 thoughts on “«Brent barn lukter ille» – Knut Fossums italienske eventyr, del 2

  1. Tilbaketråkk: «Brent barn lukter ille – Knut Fossums italienske eventyr, del 3 | «Husker du den bilen?

  2. Tilbaketråkk: «Brent barn lukter ille – Knut Fossums italienske eventyr, del 1 | «Husker du den bilen?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s