«Brent barn lukter ille» – Knut Fossums italienske eventyr, del 1

Knut Fossum_1

Foto: Privat

De fleste av oss har gått på en smell eller to på bilfronten. Tatt noen valg som kanskje ikke var helt gjennomtenkt der og da, men som med tider og stunder kan tjene til god underholdning som selvopplevde historier. Knut Fossum har likevel opplevd mer enn de fleste…

Han har skrevet om en av de mest hårreisende historiene sine i en aldri så liten novelle, eller kåseri – kall det hva du vil, det er velskrevet, utrolig morsomt og hundre prosent ekte. Han har også valgt et treffende navn på historien;

«Brent barn – lukter ille.»

Her får du den første av totalt tre deler av denne vanvittige berettelsen.

God lesning!

«Som noen få av dere vet, så er jeg født og oppvokst på Bardufoss. Og som for så mange andre der, så var også min arbeidsplass i Forsvaret.
Det du skal lese nå skjedde helt tilbake i 1991, men i lystige lag blir fortsatt denne hendelsen nevnt…
Enkelte ting glemmer man ikke så lett…

Egentlig var det helt feil at jeg skulle arbeide i Forsvaret, for jeg var jo så utrolig bilinteressert. Veteranbilhobbyen hadde ikke nådd vår gårdsplass helt ennå, og selv om det ikke var noe særlig gammelbilmiljø på Bardufoss da så var i alle fall jeg langt over gjennomsnittet ”overinteressert” i biler.
Og nå hadde jeg bestemt meg for at JEG skulle hive meg på gammelbil-bølgen.
Nå var det gammelbil for alle pengene, og den første og beste bilen jeg kom over skulle bli min…

Jeg hadde ringt på en 1964 Ford Cortina som stod avertert i Aftenposten en torsdag. Torsdag var liksom bildagen i Aftenposten da side opp og side ned var fulle av bilannonser.
Og selgeren var god til å snakke for seg – mens jeg var mer av den stille typen som var lett å lede og lot meg rive med. Og før jeg fikk avsluttet samtalen og lagt på røret hadde jeg blitt eier av en Cortina for 6 000 blanke kroner.

Ford Cortina_1

Dette kunne ha vært Knut hvis historien hadde villet det annerledes. Slik gikk det ikke… Foto: Pressebilde, Ford

Da var det bare å titte på kartet for å finne ut hvor Askim lå…..og det var jo et stykke unna Bardufoss oppdaget jeg. Hadde ikke hørt om Askim tidligere, og trodde det lå i Trøndelag et sted. Alt sør for Saltfjellet var jo «sørpå» for oss nordlendinger – og dette var «langt sørpå»…
Men, det var gratis å fly med militærfly så det skulle nok gå bra allikevel.

At bilen KUN gikk på startgass var jo også en liten bagatell man måtte ta hensyn til – for hvor mange bokser skulle til for å få flyttet den bilen 1700 km??? Dessuten måtte man jo være to stykker, en til å kjøre og en til å spraye startgassen.
Grublingen tok overhånd.
Etter å ha ligget halvvåken hele natta og angret og tenkt grundig over handelen, ga jeg aldri lyd ifra meg igjen – og bilen ble vel etterhvert forhåpentligvis solgt til en annen stakkar som bodde i nærheten av Askim.

Om det er noen fra Askim som leser dette og som kjenner en som «brant inne» med en Cortina for mange år siden – så istedet for å tipse han om hvem jeg er – kan dere heller fortelle han hva jeg klarte å stelle i stand da jeg IKKE kjøpte bilen hans…

Hos en nabokone stod en rød Fiat 850 i garasjen. Den var ufattelig matt i lakken, men i regnvær så den bra ut. Det passet jo bra, for det var ofte regnvær på Bardufoss.
Den hadde vært i bruk inntil ganske nylig, og i min enkle verden trodde jeg jo at den bilen var en bra bil. Den kunne bli et godt utgangspunkt og en start på min veteranbilkarriere.
Pangstart… og ilddåp…
Jeg ringte resolutt på dørklokka, klar for å kjøpe bil, og etter en liten stund ble døra åpnet.
– Åh, – er det deg som kommer på besøk sa dama… Hva vil nå du da???
Joda – etter noen tørre kjeks og 2 000 kroner så var Fiaten min. Kontrakt var underskrevet, kjøpsmelding var underskrevet, sønnen hennes var kontaktet på telefon og syntes 2 000,- var riktig så godt betalt, for om noen virkelig ville betale så mye for den så måtte hun selge bilen – PRONTO som de sier i Italia…
Også jeg da, – min sau -, jeg hadde jo ikke engang sett over bilen før jeg gikk i gang med å spise kjeks…
Så fant hun fram bilnøkkelen og nøkkelen til garasjen slik at jeg fikk se bilen som jeg hadde kjøpt og betalt.

Knut Fossum_3

Slik så kanskje bilen ut en gang. Ikke nå lenger… Foto: Pressebilde, Fiat

Egentlig hadde jeg med meg mange flere penger enn de 2 000,- jeg måtte betale for den.

Jeg, som var så ordentlig og høflig, tenkte jeg skulle gi et anstendig bud på den sånn at jeg var helt sikker på å få kjøpt den. Meeeeen under kjeks-spisingen slo det meg at jeg jo var en knallhard og kynisk forretningsmann, så jeg la inn et skambud på den – også for å se på reaksjonen til dama.

Så fikk vi heller ta det derfra… Dette kalles for god forretningsstrategi.
Da kunne jeg heller bla opp litt mer av min hardt oppsparte kronasje dersom dama syntes jeg var for snau. Men, reaksjonen som jeg ventet på uteble helt. Jeg hadde en svært god følelse i resten av meg for at jeg hadde fått den SÅ billig, selv om jeg kjente at magefølelsen mente noe annet.

Men, den magefølelsen, den skal man jo ikke høre så mye på…
Garasjedøren ble åpnet, og der stod den – Perla… Jeg kjente jeg ble matt jeg også.
Full tank hadde den også, for dama hadde hørt at det var viktig.
Den startet så vidt på fjortende forsøk og gikk så fint så.
Litt hosting og harking var det, men nevn EN italiensk sprinter må ikke kremte litt før den skyter av gårde!

Jeg hadde tatt med meg prøveskilt og disse ble hektet på. Så bar det hjemover…
NÅ var jeg blitt Fiat-eier… Det føltes egentlig veldig bra, jeg hadde jo hatt sansen for sportslige røde italienske biler med varmblodig middelhavstemperament lenge, og nå eide jeg EN av dem!
Tenke seg noe så utrolig.
Lykken var gigantisk… For en herlig verden jeg levde i.
Fiaten nådde 100 km/t etter kun åtte og en halv kilometers strekke, den burgunderrøde lakken var flasset litt av her og der, men det var ikke noe problem. Lyden av denne italienske skjønnheten – jaja, litt blass skjønnhet da, – var ikke helt som jeg hadde forventet. Den hørtes egentlig ganske trøtt ut og så heller ikke akkurat ut som en italiensk sportsbil… Men men, Rom var ikke bygget på en dag, så jeg så fortsatt lyst på livet.

Jeg så for meg Abarth-motor, lave fjærer, brede felger og bakhjul med supernegativ camber. Det skulle se ut som om bakhjulene nesten lå under bilen… Og ikke minst ”hørte” jeg lyden av en Abarth-potte med innvendig rødlakkerte eksostusser i krom. To stykker selvsagt.
”Dobbelblås” som nesten låt som en trompet når jeg gasset, – eller kanskje mer som en kornett når jeg blåste forbi andre biler på høyt turtall i tredje gir…

For det meste så var det JEG som ble forbikjørt på denne turen. Noen tutet faktisk også og ga tegn at jeg burde «ha meg vekk»… Andre viste meg at de hadde langfinger på høyrehånda i det de kjørte forbi meg. Jeg bare smilte tilbake til dem alle sammen. Det er viktig å nyyyyyyyte bilturen når man kjører en italiensk bil med sjel. Da er man i ett med bilen, og lar arrogansen råde. Det er faktisk MIN vei vi kjører på nå.
Man MÅ liksom ikke ta hensyn til alle de andre når man sitter bak rattet i en fullblods italiensk skjønnhet. Man lar liksom bilen kjøre selv, også henger man med som et lite vedheng selv.
Jeg hadde allerede begynt å tenke italiensk – «Forza Brutale» og «Via Dolorosa» var ord som svirret rundt i hodet mitt. At ”Via Dolorosa” betyr vist noe slikt som «Smertens Vei» har jeg funnet ut i ettertid.

Det passet egentlig veldig bra det…

De eneste forbikjøringene jeg fikk gjort med Fiaten var et par traktorer og en varmeskjært moped som slet fryktelig tungt i en bratt motbakke.
Det gjorde forresten Fiaten også, men jeg hadde god springfart og girte ned tidlig så jeg klarte å komme meg forbi mopedisten som var ute å kjørte med motorsaga på bagasjebrettet.
Vel. – Jeg girte vel egentlig litt for tidlig for bakhjulene låste seg nesten og jeg slo nesten haka i rattet. Det var litt stort sprang mellom 4. og 3. gir…

Jeg kjørte vel 5-6 mil med Fiaten på denne første prøveturen for å «kjenne på den» – og det som bekymret meg mest (da) var at motoren virket fryktelig dau. Den trengte nok en ordentlig service og en forgasserjustering. Det var svært vanskelig å få den over 90 (selv i nedoverbakke) og den trivdes best rundt 60-65.
På Andselv (sentrum på Bardufoss) hang det et par kamerater av meg – og jeg vrengte Fiaten inn på parkeringsplassen der. De bare måpet for hele farkosten holdt på å tippe over på siden. Jeg for min del, jeg merket ikke noe til at det holdt på å gå galt, men de påstod hardnakket at høyre bakhjul var minst 30 cm over bakken gjennom hele svingen min…
Nestenkatastrofe med andre ord. Men ikke i nærheten av den katastrofen som lurte i kulissene…»

Del 2 finner du her!

3 thoughts on “«Brent barn lukter ille» – Knut Fossums italienske eventyr, del 1

  1. Dette kan jeg like. Vi er sikkert mange som har en lun historie å fortelle:)
    Det er nesten som at jeg kjenner meg litt igjen i denne historien. Jeg er like dårlig til å undersøke/sjekke, den dag idag:) Siste bruktbil-kjøp gjorde jeg for et par måneder siden. Jeg tok en liten runde rundt bensinstasjonen med bilen jeg tenkte å kjøpe, å jo denne fungerer fint for meg og fikk prutet på prisen ganske så godt syntes jeg. Bilen sviver som en klokke den dag i dag.

    Men, en rød Fiat har også jeg vært borti. Jeg har aldri eid Fiat selv, men vi lånte en liten Fiat. Tror det var en sånn Fiat 500 fra 60-tallet. Og sitter her og stor-ler av de siste ordene her; «at farkosten holdt på å tippe over på siden». Opplevde akkurat det samme, jeg merket ikke at bakhjulet i svingen hang i løse luften før at min kamerat og passasjer sa det til meg at vi kjørte på 3 hjul. hehe.
    Husker også at vi gjemte Fiaten i hagen til Fiatens eier.
    Men du verden for en god motor det var i den lille italieneren. Den rullet, så lenge du husket å ha foten på gasspedalen, i 80 km/t.. Oppover bakke som nedoverbakke.
    Klart Fiaten var rød.
    Det var liksom en slik liten bil som man kunne stappe ned i bukselommene hehe.

    Lik

  2. Tilbaketråkk: «Brent barn lukter ille – Knut Fossums italienske eventyr, del 2 | «Husker du den bilen?

  3. Tilbaketråkk: «Brent barn lukter ille – Knut Fossums italienske eventyr, del 3 | «Husker du den bilen?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s