Foto: Stein Inge Stølen

Det er både fint og trist å se at gradestokken faller og bladene forsvinner på trærne. Fint fordi både høsten og vinteren er vel så fine årstider som sommeren, og trist fordi det betyr at de aller fleste veteranbilene nå blir satt til vinterlagring. Det er på tide å ta årets siste utflukt…

Foto: Stein Inge Stølen

Når ikke undertegnede styrer med dagjobben eller skriver artikler til dette nettstedet, er jeg stort sett å finne bak rattet på en veteranbil. Så lenge ikke regnet pøser ned, er det ingen unnskyldning for å ikke sette seg i kosebilen og ta en avslappende tur. På sommerhalvåret får stort sett den moderne helårsbilen stå i fred mens «den eldre garde» tar seg av hverdagskjøringen.

Maridalsvannet er et flott skue og er et egnet sted for et lite pust i bakken. Foto: Stein Inge Stølen

Siden jeg bor innenfor bomringen i hovedstaden, er stort sett all kjøring fra A til B inni «gryta» forbundet med stress og jag. Bortsett fra hvis du kjører veteranbil. Da må du ta den tiden det tar og heller fokusere på din egen kjøring enn han idioten i Audi som tvinger seg fram i køen. På den måten er veteranbilen mer enn et framkomstmiddel; den er sjeleterapi. Den får kroppen til å slappe av og hodet til å koble ut på en måte som verken moderne biler eller kollektivtrafikk kan matche.

Så liten og likevel så stor. Foto: Stein Inge Stølen

Slik blir du en tryggere trafikant; ikke bare mens du sitter bak det store rattet på en gammel bil, men også når du setter deg inn i nyere biler. Du tar mer hensyn. Du blir mer tilgivende. Det er liksom ikke verdt å hisse seg opp. Gjennom hele sommerhalvåret gir veteranbilene meg lave skuldre og et smil om munnen. Helt til tretoppene øverst i åsen blir hvite.

Foto: Stein Inge Stølen

Det finnes de som er fullstendig dedikerte til veteranbiler, som kjører gamle doninger hele året. Hvis det ikke var for saltingen, hadde jeg nok vært blant dem. Dessverre er jeg altfor glad i biler med tynt stål og dårlig rustbeskyttelse, så hvis jeg ønsker å gi de et langt liv (noe jeg jo gjør), lønner det seg å styre unna veiene så fort saltet treffer asfalten. Nå er det bare snakk om dager før termostaten til slutt ramler under null og de hvite små natrium-kornene krydrer veibanen.

Det er ikke lenge siden den store eika var knall grønn. Foto: Stein Inge Stølen

Derfor er det noe helt spesielt med den siste høstturen. Jeg har med vilje ventet flere dager med å ta den, siden været ikke akkurat har vært på topp i det siste. Men for et par dager siden skjedde det: Regnet stoppet opp i noen timer og solen gløttet frem. Jeg dro tidlig hjem fra jobb, gravde fram garasjenøkkelen og tenningsnøkkelen til minstemann, en Fiat 600D fra 1968 og fyrte opp. En liten justering av dekktrykk og lignende, og så var vi på vei.

Foto: Stein Inge Stølen

Jeg hadde bare en time eller to før høstmørket senket seg. Derfor ble det ikke lange turen. Siden jeg også bor i Oslo, er dessverre mulighetene for landlige koseturer begrenset. Men det finnes et par steder som alle veteranbil-entusiaster i byen kjenner til. En av disse er Maridalen. Det tar bare ti minutter fra jeg lukker igjen garasjeporten til jeg finner svingete gårdsveier i flott natur.

Et minne fra en av årets utflukter; en kosetur til Elverum via gamleveiene langs Glomma. Foto: Stein Inge Stølen

Bilen murrer pent som den alltid har gjort. Noen spreking vil den aldri bli, med sine knappe tredve hester. Men det gjør jo ingen verdens ting; det er faktisk bare gøy å jobbe med girene opp slake bakker. Den lille skrapingen på andregiret plager meg heller ikke i dag. Dette er turen som skal gi meg minner å leve på gjennom vinteren. Turen som gjør at jeg kommer til å danse ned til garasjen når våren endelig kommer igjen.

Foto: Stein Inge Stølen

Takk for en fin sesong, kjære lille Fiat! Til neste år blir det enda flere koseturer, det lover jeg. I mellomtiden får du sove godt i garasjen. Jeg kommer ned med jevne mellomrom og sjekker at du har det bra…

Natta, tassen! Snakkes til våren… Foto: Stein Inge Stølen