Dette bildet kunne like gjerne ha vært tatt i Fiats fabrikker i Torino, siden Simca 1000 opprinnelig stammet herfra. Foto: Faksimile, Simca-brosjyre

Etter et forrykende 50-tall hvor modellen Aronde tok Europa med storm, ville sjefen Henri Pigozzi utvide. Småbilmarkedet sto for tur og de gamle kontaktene i Fiat kom godt med. Han kunne forsyne seg med italienernes siste konseptbiler som et barn i en godtebutikk…

På slutten av 50-tallet var Simca en sterk merkevare med store økonomiske muskler, takket være suksessen Aronde. Foto: Simca

I en tid der både Fiat, Renault, Volkswagen og NSU satset på hekkmotor, var det mye som tydet på at dette var veien å gå for å produsere en kostandseffektiv småbil. Motoren rett på drivhjulene var en smart løsning som eliminerte bruk av dyre og plasskrevende drivaksler, i tillegg til at framkommeligheten ble bedre siden vekten lå på rett sted.

Hekkmotoriserte småbiler var den store trenden i Europa på slutten av 50-tallet og begynnelsen av 60-tallet. Fiat 600 revolusjonerte hvordan man så på innvendig plass og pakkettering da den ble lansert i 1955. Foto: Pressebilde, Fiat

Men Simca hadde ikke midler til å utvikle en helt ny hekkmotorisert bil på egen hånd, selv om de lekte med tanken. Heldigvis var Pigozzi, som selv var født og oppvokst i Torino, fortsatt i dus med Agnelli-familien som styrte Fiat. I mellomkrigsårene var det produksjonen av lisensproduserte Fiater i Frankrike som fikk Simca på vingene og Fiat var fortsatt en stor aksjonær i selskapet.

Derfor var det kanskje ikke så rart at Pigozzi fikk tilgang til selv de hemmeligste avdelingene på fabrikken, hvor erstatteren til Fiat 600 var førsteprioritet på den tiden. Flere konsepter hadde blitt utviklet, totalt seks leirmodeller sto klare. Av disse fikk Pigozzi lov til å velge sin favoritt, som skulle danne grunnlaget for Simcas nye småbil. Han valgte modellen med navn «Prosjekt 122», en hekkmotorisert firedørs personbil med mange smarte løsninger.

«Prosjekt 122», en kompakt og praktisk bil med fire dører og hekkmotor – i prinsippet en Fiat, men som Fiat aldri bygget selv. Foto: Faksimile, svensk Simca-brosjyre

Italienerne gikk selv etter hvert for «Prosjekt 119», en mer kompakt todørs bil som ble lansert i 1964 under navnet Fiat 850. Da hadde Simca 1000 vært på markedet i tre år allerede og Pigozzi var godt i gang med utviklingen av den neste storsatsingen, kalt «Prosjekt 928». Dette skulle etter hvert bli den innovative forhjulsdrevne Simca 1100. Men før den kom på markedet, skjedde det flere ting som forandret merket for all ettertid.

«Prosjekt 119», som Fiat valgte selv. 850 ble også en stor suksess. Foto: Pressebilde, Fiat

Da Simca tok over den franske Ford-fabrikken på 50-tallet, ble 15 prosent av aksjene satt av til amerikanerne. Henry Ford II valgte av en eller annen grunn å takke nei til disse, en avgjørelse han visstnok senere skal ha uttalt at han angret sterkt på. Disse falt i stedet i Chryslers hender i 1958, som deretter i 1963 også kjøpte Fiats andel og fikk aksjemajoriteten i selskapet. Chrysler ønsket naturligvis å komme seg inn på det forgjettede europeiske markedet slik Ford og GM hadde gjort tidligere, men det spørs om ikke de burde ha valgt en litt annen strategi…

Kjøpet av Fords franske fabrikker ga ikke bare Simca den V8-motoriserte Vedette. Det åpnet dessverre også døren på gløtt for Chrysler, som ønsket å komme seg inn på det europeiske markedet. Foto: Faksimile, Simca-brosjyre

Det kan virke som om dette oppkjøpet signaliserte slutten på merket allerede i 1963. For 18. november året etter, nesten på dagen 30 år etter Simcas stiftelse i 1934, fikk Henri Pigozzi et hjerteinfarkt og døde. Den opprinnelige Simca-arven gikk nok i graven med ham. Den siste modellen han rakk å lansere før bortgangen, var 1300 / 1500. Akkurat som lille 1000 hadde denne også klare italienske aner, med tydelige referanser til Fiats tilsvarende 1300 / 1500-modeller.

Fiat 1300 og 1500 hadde mer enn bare navnet til felles med sitt franske motstykke. Foto: Pressebilde, Fiat

Ta en Fiat 1500, legg til en klype Peugeot, og vips – Simca 1500. Foto: Faksimile, Simca-brosjyre

Utover 60- og 70-tallet skjeddet det ikke store endringer i Simcas modellrekke, heldigvis. Chrysler holdt seg stort sett unna og lot den hekkmotoriserte 1000 og familiebilene 1300 og 1500 (senere 1301 og 1501) gjøre jobben til langt ut på 70-tallet. Prosjekt 928 som hadde blitt påbegynt i Pigozzis siste to år, ble endelig lansert som Simca 1100 i 1967. Den ble en stor kommersiell suksess med over 2,2 millioner produserte eksemplarer mellom 1967 og 1981 (den ble faktisk produsert helt til 1985 i Spania).

Den siste ekte Pigozzi-bilen: Simca 1100. Foto: Faksimile, Simca-brosjyre

Det var først da 1301 og 1501 skulle erstattes at ting virkelig begynte å gå skeis. Den europeiske Chrysler-divisjonen hadde allerede tvunget sine datterselskaper Simca og Rootes-gruppen inn i et ekteskap som resulterte i bilen Chrysler 180, en modell som egentlig ingen markeder ville ha. Bedre ble det ikke da modellene Simca 1307/1308 og Talbot/Simca Horizon gjorde sin entré.

Men det kan du lese mer om i neste og siste avsnittet i Simca-sagaen…